Hyttebygging utgjør 25 prosent av ødeleggelsen av norsk natur hvert år. I Naturkampen ser dere bare tall for de kvadratmeterne hyttenes grunnflate dekker. Atskillig mer natur går med til blant annet veibygging, og til planering av store hyttefelt. Naturen mellom og rundt nye hytter og i hyttefelt er også ofte sterkt fragmentert og endret, og dermed ubrukelige for en rekke arter som holdt til der tidligere.

Alle levende organismer er avhengige av vann. I Norge er vi vant til å tenke at vi har mye og rent vann, men mange vannforekomster er forurenset eller kraftig utbygget. Den økologiske tilstanden gir et bilde av hvor bra det står til med vannene, elvene, bekkene og kystvannet, og i hvilken grad kommunen har beskyttet eller arbeidet for å forbedre sine vannforekomster. EUs vanndirektiv sier at tilstanden skal være "god" eller "svært god" i alle vannforekomster, men på nasjonal basis ligger vi ikke an til å nå dette målet for rundt en tredel av vannforekomstene.

Når vi bygger ned områder der det kan produseres mat, tar vi ofte også viktige leveområder fra insekter, planter, fugler og andre arter. Store jordbruksarealer får hvert år endret bruksformål. Eksempler på dette er åkre der det tillates å bygge bygninger eller vei. Ofte blir ny natur dyrket opp som erstatning, noe som gir dobbelt negativ effekt.

Fremmede skadelige arter er en trussel mot artsmangfoldet i Norge. Mange kjenner til mink, brunskogsnegl, rynkerose, stillehavsøsters, havnespy og sitkagran, men listen over fremmede arter er lang. Og kommunene har en viktig oppgave i å bekjempe fremmede arter som fortrenger artsmangfoldet. Sabima har spurt om kommunene bruker penger for å stanse spredningen av fremmede arter.

Hule eiker, kalklindskog, kalksjøer, kystlynghei, olivinskog, slåttemark, slåttemyr og åpen, grunnlendt kalkmark er utvalgte naturtyper med egen beskyttelse i naturmangfoldloven, da de står i fare for å bli borte. Nasjonale myndigheter ber kommuner avklare den juridiske beskyttelsen til utvalgte naturtyper i kommuneplan. Videre er kommunen pliktig etter naturmangfoldloven å registrere alle vedtak knyttet til utvalgt naturtype i miljøvedtaksregisteret, slik at myndighetene kan kontrollere utviklingen.

Når et område er vernet, er verdifull natur bedre beskyttet mot ødeleggelser. Det er først og fremst nasjonale myndigheter som kan verne områder. Dersom kommunen ikke ønsker et område vernet, kan den si nei og i praksis stanse verneprosessen. Alle verneformer er inkludert.

Strandsonen er blant de mest artsrike leveområdene vi har i Norge. Et mylder av arter og livsformer lever og trives der land møter hav. Strandsonen tilhører oss alle. Det er forbudt å bygge 100 meter fra vannkanten langs hele kysten, med mindre kommunen lager egen plan for et område hvor de tillater bygging. Kommunestyrene gir også dispensasjoner til å bygge nytt i strandsonen. Mange unntak gir dårligere kår for artsmangfoldet.

Myr er en viktig og verdifull naturtype som det ikke er lov å dyrke opp til landbruksformål, men kommunen kan gi dispensasjon. Når myr nydyrkes, forsvinner nesten alle artene som levde på myra, og den blir punktert som karbonlager. Kommunen må heller hindre nedbygging av jordbruksjord enn å åpne opp for nydyrking.

Motorferdsel medfører høy lyd og rask fart, noe som kan sjenere oss mennesker, men være fatalt for enkelte arter, spesielt i tidspunkter rundt parring og fødsel. Når kommuner gir dispensasjon til motorferdsel i utmark, er kunnskapsgrunnlaget nærmest ikke-eksisterende, til forskjell fra ved ordinær behandling av tilrettelagte motorferdselsløyper. Artsmangfoldet høres ikke, men blir sterkt berørt av disse unntakene.

Landbruk, natur, friluftslivs- og reinbeiteområder (LNFR-områder) er områder avsatt og regulert i kommuneplanen til nettopp disse formålene. Om kommunen vedtar bygging i slike områder, bygges verdiene ned for alltid. Når nedbyggingen dessuten gis i form av en dispensasjon, er kunnskapsgrunnlaget svakt. Prosessen rundt en dispensasjonssøknad er svært begrenset og lukket, og bare de som er direkte part i saken gis mulighet til å påvirke, ikke befolkningen generelt og organisasjoner som snakker naturens, friluftslivets eller landbrukets sak.

En kommune som velger å ansette en naturforvalter eller biolog satser på kunnskapsbasert forvaltning av natur og vil kunne gi lokalpolitikerne bedre innsikt i kommunens naturverdier. Artsrik og viktig natur kan sikres når de som forvalter den har kunnskap om den.

Om en kommune har god eller dårlig kontroll på hvordan arealene brukes kan blant annet vurderes ut fra når kommunestyret sist laget eller reviderte sin arealplan. Planarbeidet i en kommune med gammel arealplan preges oftere av gammel kunnskap, flere private reguleringsplaner og flere dispensasjoner fra utdaterte planer. En kommuneplan varer i tolv år, men rulleres hvert fjerde år.

Kommunen kan sikre natur ved å lage egne reguleringsplaner for enkelte naturområder. Dette innebærer ikke varig fredning av områder, men det er et aktivt vedtak for å synliggjøre og slå ring om viktig natur. Kommunen kan regulere for eksempel elvekanter, myrområder, utvalgte naturtyper og rødlista naturtyper til dette formålet, for å senere unngå konflikter ved utbygging.

Kommuner som lager kommunedelplan for naturmangfold har samlet verdifull kunnskap om naturverdiene de råder over. Oversikten er veiledende for hvilke områder kommunestyret ikke åpner for utbygging i areal-/reguleringsplan. Kommuner som lager en kommunedelplan for naturmangfold, lager også en handlingsplan for hvordan de skal nå målene om å sikre kommunens naturmangfold.

Arealendringer er den største trusselen mot naturmangfold. Hver gang vi endrer eller gjør inngrep i natur, påvirkes levestedet til planter, dyr og sopp. Arealendringer er den største trusselen mot naturmangfold. En kommune med mål om å bli arealnøytral har forstått problemet og har satt et klart mål om å gjenbruke og fortette, og ikke forbruke mer natur enn de kan restaurere til samme naturverdi.